Ro

Å ta på seg løpeskoene med forventning. Å gå ut døra. Å kjenne duskregnet på nesen. Å sette på musikken. Å kjenne frihetsfølelsen nærme seg. Å løpe med åpen munn. Å kjenne pusten og beina jobbe sammen. Å endelig bare være meg. Umulig å ikke tenke på han fineste der hjemme med pappan sin.

Natt

Jeg romsterer. Det er mørkt. Tar tak i dyna, løfter. Leter forsiktig med hendene i tilfelle han ikke er våken. Men jeg vet jeg hørte lyder. Det er så mye dyne. "Klompen", sier jeg. "Klompen til mamma sin". Jeg hører den andre røre seg. Plutselig kjenner jeg hånda stryker over noe stikkende . Et ansikt jeg ikke ventet. Samtidig som jeg hører en lattermild stemme, våkner jeg. "Det er storeklompen dette".