Ro

Å ta på seg løpeskoene med forventning. Å gå ut døra. Å kjenne duskregnet på nesen. Å sette på musikken. Å kjenne frihetsfølelsen nærme seg. Å løpe med åpen munn. Å kjenne pusten og beina jobbe sammen. Å endelig bare være meg. Umulig å ikke tenke på han fineste der hjemme med pappan sin.

Natt

Jeg romsterer. Det er mørkt. Tar tak i dyna, løfter. Leter forsiktig med hendene i tilfelle han ikke er våken. Men jeg vet jeg hørte lyder. Det er så mye dyne. "Klompen", sier jeg. "Klompen til mamma sin". Jeg hører den andre røre seg. Plutselig kjenner jeg hånda stryker over noe stikkende . Et ansikt jeg ikke ventet. Samtidig som jeg hører en lattermild stemme, våkner jeg. "Det er storeklompen dette".

Det nye

Jeg hørte ofte fra folk at det å få barn innebar å være så trøtt som man aldri før hadde vært, og at det var hardt arbeid, samtidig som de smilte og sa at de ikke husket hvordan livet var før barna kom. At man blir stormforelsket i et lite uskyldig knøtt som plutselig er midtpunktet i alle samtaler. Jeg tenkte mitt, innimellom også høyt og bestemt, at det var en grunn til at jeg ville vente, at jeg kanskje ikke ville ha barn. Eller det vil si at jeg kunne se for meg et liv uten. Og jeg var fast bestemt på at jeg i hvert fall forsto både det harde arbeidet, men også at det kunne gi noe ekstra som det var vanskelig å sette ord på. Jeg trodde jeg visste. Jeg er jo realistisk anlagt, analyserer grundig før jeg tar valg og stiller meg kritisk til det meste. Jeg er forståelsesfull, høyt utdannet og jeg er flink til å sette meg inn i andres livssituasjoner.

For snart tre måneder siden kom knøttet, som jeg aldri blir lei av å se på eller snakke om. Jeg har vært så uendelig trøtt, det har vært flere tårer enn jeg kan huske siden jeg var lita jente. Det har vært hardt arbeid og jeg kunne aldri ha vært forberedt på hva det innebærer. Det er vanskelig å sette ord på det harde og det fine. Å bli mamma. Til verdens fineste.

PS. Og jeg skulle i hvert fall aldri starte å blogge.